Kan man ha delt lederskap?

Det snakkes så mye om lederskap. Men kan man være delvis sjef og kan man ha bare et ansvarsområde?

Akkurat nå leser jeg Jan Fenell også kjent som "dog listener". Hun peker veldig på at vi må ta sjefsrollen i flokken og gir oss muligheter til å gjøre det. Da reiser spørsmålet seg - kan man være delvis sjef. Når man som fuglehundfører har kontroll på hunden så lenge den er la oss si 20 m innenfor, men ikke får kalt den inn på 100 meter - er vi da sjef i det hele tatt? Eller har hunden latt oss tro at vi er sjef innenfor en radius på 20 meter? Jeg bare lurer.

Å være excellent

Vi var på utstilling i går - i forhold til forberedelsene gikk det vel helt greit. Vi fikk løpetid og dåp på tåpen av forberedelsene og vi møtte ikke spesielt godt forberedt så det var helt greit. Dommeren gav generelt lave vurderinger, men kanskje er det slik at ikke alle hundene er så perfekte som vi tror?

Men noen betraktninger gjør man seg. Jeg var veldig fornøyd med at Sam har høyeste premiering fra før. Da er det lettere å stole på at vurderingen som ble gjort i går var en manns verk. Jeg har stor respekt for de som ofrer egen fritid og egen hund for å vurdere andres hund.

En annen ting er at de fleste jegere vil påstå at man parrer primært for jakt og på jaktlige faktorer fremfor eksteriør og når man gjør det vil man før eller senere få noen hunder som kanskje ikke når helt opp når eksteriøret skal bedømmes. Det er helt greit.

Men man må aldri miste av syne at en rase er en rase grunnet de rasetypiske egenskapene som både går på eksteriør og bruk.

Hvordan gikk det i går - Sam fikk Very Good - men jeg vet at han er excellent. I går så dommeren bare noe annet enn det jeg så og neste gang møter vi forberedt!

Å være innenfor

Jeg har fra tid til annen "spionert" litt på trekkhundmiljøet - i form av at jeg har kost meg med bladet "hundekjøring" og fått litt innsikt i en annen verden hvor hund i enda større grad er en livsstil enn i fuglehundmiljøet.

I helgen var jeg så heldig at jeg traff noen hundekjørere. En ting var at jeg var imponert over den enorme kunnskapen disse besitter og dedikasjonen, men vi fremsto som noviser til sammenligning som bare har to hunder. De som hadde 20 hadde jo ganske få. Det var greit å kunne være helt ærlig på at man ofrer en del for det livet man har, men det er greit så lenge man liker det.

Om jaktvett og nettvett

Dersom man ikke ønsker å skape kontroverser er det lurt å ikke legge ut for mange jaktbilder i det offentlige rom, i alle fall ikke bilder med stor jaktlykke. Må du dele slike bilder på sosiale medier bør du kjenne dine venner godt. Dette fikk noen jegere en påminning om etter en tur til Kautokeino. Nå er kautokeinoopprøret i gang igjen.

Et forslag er å stenge ute utenbysjegere, det betyr at man må bo i Finnmark for å jakte i Finnmark. Vel og bra, men er det ikke fint å kunne få besøk av barna og jakte sammen med dem? Er det ikke hyggelig å kunne invitere venner til en tur på fjellet med hagla på ryggen? Vil vi egentlig at alle utenbys jegere skal utestenges?

Differensierte kvoter er et annet forslag, men hvordan skal dette kunne håndheves og hva er egentlig rettferdig? Skal man få skyte 10 ryper fordi man er kvinne? Skal man få skyte mer om man tilhører en bestemt etnisitet? Hvordan skal dette fungere?

Jeg er heldig som bor her og ingen forsøker å ta fra meg min jaktrett. Men jeg er også så heldig å kunne reise til mitt barndoms hjemfylke og jakte der. I tillegg var vi så heldig å bli tatt med på jakt i et helt annet fylke da vi trente til norsk derby. Er ikke dette en frihet vi burde sette pris på?

Så er det alle disse merkelige fordommene om hund og jakt med stående fuglehund. Det er mange fuglehunder som burde vært medlem av dyrebeskyttelsen. Det er mange ryper som har fått leve grunnet udresserte fuglehunder.

Ingen kunne skutt 200 fugl om det ikke var 200 fugl å skyte, men jeg tror nok at vi tenker litt mer på forvaltning vi som er her til vanlig. Utover det har de ikke gjort noe ulovlig. Det kan være greit å huske.  

Hvilken hund ønsker vi

"Jeg er ganske sikker på hvilken breton jeg vil ha. Jeg vil ha en frisk hund med godt gemytt som må ha trykk, jaktlyst og viltfinnerevne godt nok til å kunne hevde seg i norgeseliten over tid med riktig trening. Det er heller ingen bakdel om den kan gjøre det bra på utstilling. Det er min drømmehund." Dette er hentet fra et innlegg jeg postet i bretonforum med tanke på revisjon av avlsplanen. Jeg ser at ambisjonen er håret. Jeg ser at det tar tid.

Avl er et yndet diskusjonsemne. Jeg tror den største utfordringen for fuglehunden er å bevare avlsbredden. Det er slik at det er begrenset hvor mange avkom en tispe kan ha. Men matadoravl hvor samme hannhund er far til mange er truende for bredden. Dersom flere matadorer kommer fra de samme linjene - da er man ille ute. Dog, det er lett å avle fra kjente linjer som er godt dokumentert. Hva vil et si at en hund er godt dokumentert? Må den vinne høystatusløp? Må den være jaktchampion? Jeg er tilhenger av avl på dokumenterte hunder. Jeg synes at det er en fordel at hunden har oppnådd premie i AK før avl. Det er viktig at vi avler på friske hunder. Her er det lagt altfor mye vekt på hofter fordi det er en tilgjengelig parameter. Jeg har enda til gode å forstå hvor plaget bretonpopulasjonen er av dårlige hofter.

Samtidig vil jeg ha en rolig og flott familiehund. Det er mange ønsker på samme tid. Et slags kinderegg. Jeg tror på mange måter at vi kan være i mål avlsmessig, men at det er viktig at vi prioriterer bredde.

Plan for avl?

Bretonklubben skal revidere avlsplanen. Jeg er ikke overrasket over at Jon ble spurt, men at jeg selv ble spurt var mer overraskende. Det var kanskje ikke helt uventet at da jeg ble spurt ble jeg spurt om å sitte i helsegruppen.

Vi har som en minstestandard for egen avl at vi selv vil ønske valp etter kombinasjonen. Gullstandarden er den beste fuglehunden per tiden. Det er alltid et mål å avle for rasens fremgang. Vi setter helse og gemytt øverst. Helse fordi vi vil ha en frisk hund som når skjells år og alder. Vi vil også ha en hund vi kan ha med oss uten at vi er redd for at den skal lage bråk med andre hunder eller folk.

En av de mer konkrete parametre for helse vi har tilgjengelig er hofterøntging. Vi røntger for å evt. å påvise hofteleddsdysplasi.  Det hersker litt tvil blant en del eiere om hvor mye en breton med hofteleddsdysplasi påvirkes av evt. hofteleddsdysplasi, denne tvilen har en tendens til å øke når hunder med hofteleddsdysplasi blir trent og satset ordentlig på og presterer stort på jaktprøver. Samtidig ser vi at dess bedre hofter man avler på dess mindre HD ser det ut som det blir i kullene. Spørsmålet blir da hvor mye energi skal vi legge ned i å avle fram de perfekte hoftene.

Fordi vi driver med jakthunder er vi veldig opptatt av at hunden skal være flink å finne fugl. Dette er en veldig viktig egenskap vi legger stor vekt på i avl. Dette er kanskje den viktigste egenskapen for jegeren. Fordi vi driver med jaktprøver vil vi ha hunder med god trøkk som går godt fordi vi liker å konkurrere. Dette måles best gjennom jaktlyst og fart.

En annen ting vi snakker en del om er dresserbarhet. Det skal være mulig å få til hunden. Samtidig kan det være en bakdel å ha en hund som er veldig myk. Logikken er at det gjerne trengs bedre kjennskap for å få til en myk hund fordi en myk hund ofte vil låse seg med for hard dressur.

Avl er ikke lett og det som gjerne er helt sikkert er at 1+1 ikke blir 2. Konklusjonen er at man må avle både med hjernen og hjertet.

En tid for alt

En hund som Leia vil man bare få en gang, akkurat som Jon bare vil ha Tinka en gang. Det er noe med den hunden man kan gi så utrolig mye energi og oppmerksomhet. På mange måter blir den mer enn en hund. Ingen hund vil noen gang kunne få så mye av meg som Leia fikk. Det var en vanskelig avgjørelse, den var tilnærmet umulig, men vi tok den. Vi omplasserte Leia.

Fine Leia. Hunden for de store anledninger. Leia som er hunden som jeg vant min første premie med. Hunden som jeg fikk min første, og hittil eneste, VK-premie på. Hunden som vant Arctic cup. Hunden som jeg etter hvert fikk ført til excellent på, men jeg skjønte det på dommeren. Det var Leias naturlige skjønnhet som gav henne premien, og ikke de uttallige timene jeg hadde lagt ned i treningen.

Hvorfor Leia flyttet? Leia har alltid vært en overskuddshund og det ble klarere og klarere at vi ikke hadde helt overskuddet til å trene henne og de andre til det nivået de kunne være på. Leia har det utmerket. Hun får tonn av oppmerksomhet og trening, vi har en mindre og ha dårlig samvittighet for når tiden ikke strekker til. Vi treffer henne nå og da, og vi passer henne i blant, men at Leia har fått en ny helt og eier er helt klart. Det var en umulig avgjørelse, men for henne var det en god en.